Lyskeskader i fotballen

Skader og smerteproblemer er et velkjent problem for de fleste klubber og utøvere. Den totale risikoen for skade i fotballen er omtrent tusen ganger høyere enn hos den normale populasjonen.
UCL-studien fra 2011 viser at et profesjonelt fotballag kan forvente seg rundt 50 skader som holder en utøver ute fra spill for en kortere eller lengre periode, altså omtrent to skader per spiller i en tropp (1). Dette vil kunne påvirke et lags prestasjonsevne og i tillegg få store økonomiske konsekvenser for klubbene. Dette viser viktigheten av medisinsk personell som fysioterapeuter, naprapater og lignende, samt fysiske trenere, mentale trenere og kostholdsrådgivere for å nevne noen.

Til tross for at profesjonaliteten, treningsmengden og intensiteten de siste årene har steget, har skaderisikoen på sin side ikke økt. Dette skyldes trolig forbedringen av atletens generelle helse og fysiske form samt preventive tiltak i form av skadeforebyggende trening basert på erfaringer og nyere forskning (2). De fleste skader oppstår i løpet av matchsekvensene hvor det foreligger en fem ganger høyere risiko for skade sammenlignet med trening, og i løpet av en match er skaderisikoen høyest den siste halvdelen av hver omgang (1). Det er også dokumentert at de fleste overbelastningsskader oppstår i løpet av oppkjøringen til sesong, men at tidspunkt for skadedebut varierer i ulike regioner med ulikt miljø og klima (1). At skadene ofte oppstår i sesongoppkjøringa kan skyldes en høy intensitet- og treningsmengde etter en periode med opphold fra fotball/trening.

Strekk/ruptur i låret er den skaden som forekommer hyppigst i fotball, spesielt ofte i hamstringsmuskulaturen(bakside lår). Slike skader representerer 17% av alle skader, og en typisk 25-manns tropp kan forvente 10 slike skader hver sesong hvorav 7 rammer hamstring og 3 quadriceps(framside lår) (3). Lyskeskader er også en hyppig forekommende skadelokalisasjon hos fotballspillere. Mengden lyskeskader har blitt underestimert som følge av vanskelig diagnostisering og utydelige skadedefinisjoner. I følge en studie av Werner et.al, vil et lag ha 7 lyskeskader i løpet av et år (4). En annen studie av Paajanen et.al på blant annet Premier League-spillere viste at 125/167 spillere hadde 375 skader, hvorav 15/167 oppviste akutte lyskeskader (5). En høy forekomst av skader med vanskelig diagnostisering gir problemer for støtteapparat og utøvere. Det har vist seg at halvparten av disse skadene medfører skadeavbrekk på over fire uker (4).

Bilde 1. Smalling var ute av spill i to uker etter en bristning i lyskemuskulaturen.

Hva er en lyskeskade?

Man kan generelt skille på akutte skader og overbelastningsskader. Plutselig smerte under aktivitet indikerer ofte en strekk i muskulatur eller sene, og smerter som oppstår smygende i løpet av dager eller uker og som forverres etter hvert som aktiviteten pågår, indikerer gjerne en overbelastningsskade. En nøye klinisk undersøkelse er vanligvis tilstrekkelig for å stille en diagnose, men iblant behøves en kompletterende bildediagnostikk i form av ultralyd eller røntgen alternativt MR/CT (6).
Smerter i denne regionen kan ha sammenheng med mange andre tilstander. Eksempelvis hofteproblematikk, benpåleiringer, tretthetsbrudd, lyskebrokk, innklemming av ulike strukturer(for eksempel nervevev), betennelser i bekkenorgan (for eksempel prostatitt) og prolaps i ryggen med påvirkning av nerverot. Akutt lyskesmerte som følge av strekk/ruptur eller overbelastning av muskel- og/eller senestrukturer er dog hyppig forekommende, og det er oftest m. adduktor longus og m. pectineus som rammes (6).

Er kunstgresset en medvirkende årsak?

Mulige årsaker til at slike skader er så vanlige hos fotballspillere er de høye kravene som stilles til utøverens muskel- og senevev, og da i form av maksimale muskelkontraksjoner med motstand som ved skudd, lange pasninger, taklinger, retningsforandringer og sideforflytninger.

Det har vært hevdet at kunstgress som banedekke bidrar til mange skader, forklart gjennom en forhøyet friksjon i underlaget. Flere studier har sammenlignet nettopp risikoen for skade med kunstgress versus naturgress som underlag, deriblant to norske. En studie utført av forskere på Oslo Sports Trauma Research Center sammenlignet dette hos unge fotballspillere ved å følge 60 000 utøvere i alderen 13-19 gjennom fire turneringer(Norway Cup). Denne studien kunne ikke påvise en signifikant forskjell i skaderisiko (7).

En lignende studie utført på profesjonelle norske fotballspillere kunne heller ikke vise en tydelig forskjell i skaderisiko når de sammenlignet kunstgress(tredje generasjon) og naturgress (8).

Den vanligste årsaken til skade er tidligere skade, og da ofte ved at man har gått for tidlig tilbake til idretten uten tilstrekkelig rehabilitering. Andre risikofaktorer er instabilitet i knær og ankler, muskelstyrke, alder, stress og mentalitet, utstyr, underlag og lignende (2).

Hvordan behandles lyskeskadene?

Akutt lyskesmerte som følge av muskel- eller seneskade behandles i initial fase med kompresjon og eventuelt nedkjøling, etterfulgt av et gradvis tøffere rehabiliteringsprogram. Ved overbelastningsskade der smertene kommer smygende er symptomkontroll det viktigste. Smerte fra lysken leder ofte til en langvarig og iblant invalidiserende smertetilstand, og det er viktig med tidlig diagnostisering slik at man i tidlig fase kan behandle skaden på riktig måte (6).
Uansett type av skade er det viktig å få en rask behandling initialt(kompresjon), og deretter tidligst mulig, ofte allerede første døgn, komme i gang med lett sirkulasjons- og bevegelsestrening. Dette utføres flere ganger daglig for å motvirke hevelser og stivhet og for å starte tilheling av vevet. Dette bidrar også til å dempe smerte og begrense funksjonstap. I de fleste tilfeller behøves en kombinasjon av manuell behandling og rehabiliterende trening. Den manuelle behandlingen utføres av medisinsk personell og kan for eksempel være massasje, nålebehandling, ultralyd og lignende. For å videre kunne sikre at man er klar for å gå tilbake til idretten må man fullføre rehabiliteringens fire faser, med ulik lengde avhengig av skadetype:

1. Innledende fase: riktig behandling initialt.
2. Fase for utholdende trening: lavbelastende øvelser som suksessivt øker til det skadde vevet tåler så mye belastning at man kan starte økning av muskelstyrke og muskelvolum.
3. Fase for spesifikk hardtrening: Gradvis økt og relativt tung treningsperiode med høy belastende trening i slutten av fasen. Smerte, symptomer og funksjon vurderes nøye, og man vurderer dessuten muskelfunksjonen med spesifikke, pålitelige tester.
4. Fase for tilbakegang til idretten: Rehabtrening som skal normalisere vevets ulike egenskaper slik at det tåler maksimal idrettsbelastning, samt dempe utøverens uro for å skade seg på nytt.

Forebyggende trening

Mange skader kan forebygges ved hjelp av riktig trening. Skadeforebyggende trening av muskel- og seneskader i lyskeregionen er relativt dårlig dokumentert i forskningen. Ofte dreier det seg om eksentrisk styrke ettersom det er i den eksentriske fasen(strekkfasen) av muskelarbeidet de fleste skader skjer. Det er også i denne fasen man er sterkest. Man kan sammenligne med skadeforebyggende trening for hamstrings som tidligere omtalt. En undersøkelse på norske og islandske toppspillere viste at Nordic Hamstring, en øvelse hvor man jobber med den eksentriske styrken i hamstringsmuskulaturen, kan forebygge mer enn halvparten av alle hamstringsrupturer (9). Man kan dermed også anta at eksentriske øvelser for adduktormuskulaturen(fører benet innover) er effektive for å forebygge lyskeskader. I tillegg er det nødvendig å trene opp muskulaturen i sete, ben, rygg og mage.
Forebyggende trening dreier seg også om blant annet mobilitet, fleksibilitet og propriosepsjon. Mobiliteten(bevegelsesutslag i ledd) og fleksibiliteten(bevegelsesutslag i mykdelsvev) er viktig, ettersom en innskrenket bevegelighet kan øke risikoen for skade. For eksempel vil en forkortet muskel behøve mindre bevegelsesutslag for å bli utstrakt og dermed mindre utslag for å få en strekkskade. Propriosepsjonen(kroppsoppfatningen) spiller også en viktig rolle for å unngå feilaktige bevegelser og lignende.

For å forebygge lyskeskader anbefales altså øvelser hvor man framfor alt trener adduktormuskulaturen i eksentrisk fase, gjerne i kombinasjon med trening av dyp magemuskulatur. Det er også viktig med generell styrketrening av sete, ben, rygg og mage, statiske og dynamiske stretchingteknikker for å øke bevegeligheten i området og funksjonelt gode øvelser for å bedre kroppsoppfatningen. Eksentrisk trening kan for eksempel utføres i slynge eller ved hjelp av en partner som holder imot benene i den konsentriske fasen og dytter benene fra hverandre slik at utøveren får holde imot og jobbe i den eksentriske fasen. Slik trening bør utføres ofte, gjerne flere ganger i uken avhengig av aktivitetsnivå og ferdighetskrav til utøver.

Bilde 2. Saksen i sideplanke er en god øvelse for å trene lyskemuskulaturen i kombinasjon med dyp magemuskulatur.

Referanser:

1. Ekstrand J, Hägglund M, Waldén M. Injury incidence and injury patterns in professional football: the UEFA injury study. Br J Sports Med 2011; 45:553-558.
2. Eirale C, Ekstrand J. Epidemiology of injury in football. Aspetar Sports Medicine.
3. Ekstrand J, Hägglund M, Waldén M. Epidemiology of muscle injuries in professional football (soccer). Am J Sports Med. 2011; 39:1226-32.
4. Werner J, Hägglund M, Waldén M, Ekstrand J. UEFA injury study; a prospective study of hip and groin injuries in professional football over seven consecutive seasons. Br J Sports Med 2009; 43:1036-1040.
5. Paajanen H, Ristolainen L, Turunen H, Kujala UM. Prevalense and etiological factors of spor-related groin injuries in top-level soccer compared to non-contact sports. Arch Orthop Trauma Surg. 2011 feb: 131(2):261-6.
6. Nya motions- och idrottskador och deras rehabilitering (Thomeé R, Swärd L, Karlsson J, 2011)
7. Soligard T, Bahr R, Andersen T.E. Injury risk on artificial turf and grass in youth tournament football. Scand J Med Sci Sports 2010.
8. Bjørneboe J, Bahr R, Andersen T.E. Risk of injury on third-generation artificial turf in Norwegian professional football. Br J Sports Med 2010: 44: 794-798.
9. Arnason A, Andersen T.E, Holme I, Engebretsen L, Bahr R. Prevention of hamstring strains in elite soccer: an intervention study. Scand J Med Sci Sports 2006 Dec.